Ytring: Bestemors tårer

«Det var på Capri jeg så henne komme», sang farmor.

I sangen lå minner om mange gode år. Farmor sang alltid. Farmor var en som gråt da jeg kom, og hun gråt da jeg reiste. Passe «kleint» da jeg var tenåring og hadde med meg venner, men ingen skade skjedd. Farmors tårer var en naturlig del av glede og savn, en naturlig del av livet.

Myter

Det er så mange myter om eldre og aldring som ikke stemmer overens med virkeligheten. Dagens eldre har bedre helse og bedre utdanning enn generasjonene før dem. Det innebærer nye muligheter og andre forventninger til livet. Det er nye tider – andre eldre, som det het i et temanummer til Psykologtidsskriftet i 2017. Det er på tide å tenke nytt. Alder er kun et sted på den biografiske tidslinjen. Etter hvert som vi beveger oss langs denne tidslinjen beskriver mange eldre at følelsen av jeg fortsatt er den samme.

Normale aldersforandringer

Å bli gammel handler om å være i livet. På samme måte er også tap en del av livet. Med årene kommer flere tap. Tap av familie og venner som dør av alderdom, tap av funksjon enten det er syn, hørsel eller førlighet. Alle vil merke at hukommelsen endrer seg. Det er vanskeligere å komme på navn, og det tar mer tid å lære seg noe som er nytt. Litt tregere hukommelse er like naturlig som at en bruker lengre tid på å løpe 60 meteren. Det er det vi kaller for normale aldersforandringer.

Det er like viktig å satse på gode psykiske helsetjenester til eldre som til alle andre. Hvis vi bidrar til å øke andelen friske år ved god psykisk helse, gir det mindre risiko for annen sykdom. Spin-off effektene er enorme. Det gir eldre som er mer selvstendige, har det bedre og bor lengre i egen bolig.

Den vanskelige døden

En eldre kvinne fortalte meg om sin kjæreste gjennom et langt liv, Henrik. Om morgenen den siste dagen kommer han bort til henne, stryker henne forsiktig over håret og gir henne en klem. «Du skal se det blir en fin dag, det er meldt litt regn men hva gjør vel det». Han lager til kaffe til dem begge, hun finner frem brød og pålegg, nyrørte bringebær fra hagen. Hun kjenner at livet har satt sine spor, alt tar litt lengre tid nå, men hun kjenner at hun har det godt.

Den dagen dør Henrik. Henrik som var så livsglad og frisk, han som holdt henne oppe på de svarteste dagene, han blir borte og han kommer aldri tilbake. Barn og barnebarn deler sorgen, venner og familie kommer til og det blir en fin begravelse. Etterpå er det tomt. En dag var det slutt på dem som stakk innom en ekstra gang. De som spurte om hun trengte noe. Hun var alene med sorgen, en sorg alle forventet at hun etter en stund skulle riste av seg, men hun kunne ikke. Hun følte det som at hun sto stille og så på verden som gikk videre, hennes verden hadde stoppet opp.

Det var ikke lenger en som ga henne en klem om morgenen. Det var ingen der til så stryke henne over håret, og det var ingen til å si at du skal se at dagen blir fin selv om det regner litt. Hun sluttet å stå opp om morgenen, hva var vel vitsen med det. Det ble ikke lenger noen frokost med nytrukket kaffe og nyrørte bringebær. Sorgen overtok hele henne, og hun så ingen vei ut av sorgen.

Skam

Barna ble bekymret. De tenkte at dette tok for lang tid. De tenkte at det måtte være noe alvorlig galt med henne. Barna kjente seg hjelpeløse. De syntes ikke at de strakk til. Det var da jeg møtte henne. Hun kom ikke til meg fordi hun ville til psykolog. Hun kom for barnas skyld. Hun skammet seg, det var jo så mange andre i samme situasjon som klarte seg bra. Vi snakket om sorg, om at veien videre er en vei hun må gå alene. Det har hun ikke lyst til, hun har lyst til å være der hvor Henrik er. Men hun har også lyst til å leve. Hun vet bare ikke hvordan, enda. Langsomt men sikkert henter hun frem de gode minnene, lar de få plass i livet uten at det gjør alt for vondt. Det tok tid, men steg for steg fikk hun det bedre.

Leve hele livet

Eldrereformen tar til ordet for bedre psykisk helsetilbud for eldre. Livskvaliteten blant hjemmeboende eldre og eldre på institusjon skal styrkes. Det å bli eldre handler om hva det vil si å være i livet. Farmor snakket mye om farfar som var død. Om det livet de hadde hatt sammen. Hun tok oss med på kirkegården og viste hvor hun skulle ligge, ved siden av farfar. «Her skal jeg ligge» sa hun alltid. Den dagen hun ble begravet kjentes det riktig ut. Farmor levde hele livet.